Forskrift om nasjonal beredskap på jernbane

Forskriftens formål speiler formålet til jernbaneloven § 6 b. Formålet med forskriften er å gi regler som skal sørge for at jernbanevirksomhetene har nødvendig beredskap for å kunne bidra med ressurser i ekstraordinære situasjoner, krise og krig og således at de er forberedt på å bidra med sine ressurser utover den alminnelige beredskapen eller «dugnad» når det uventede inntreffer. Det følger videre uttrykkelig av formålsbestemmelsen at forskriften gir nærmere regler om vederlag.

Bestemmelsen angir hvem de ulike delene av forskriften gjelder. Utgangspunktet er at forskriften har det samme virkeområdet som jernbaneloven § 6 b jf. 1.

I første ledd er det angitt hvem som er underlagt forskriftens krav til beredskapsplanlegging og beredskapsøvelser i §§ 3 og 4, og deltakelse i Samarbeidsforum for sikring og nasjonal beredskap i § 5. Disse bestemmelsene gjelder for jernbanevirksomheter, unntatt museumsbaner og godsbaner. Med begrepet jernbanevirksomheter menes virksomheter med tillatelse til drift av infrastruktur eller trafikkvirksomhet jf. jernbaneloven § 1. Det følger av jernbaneloven § 1 at loven gjelder «anlegg og drift av jernbane, sporvei, tunnelbane og lignende sporbundet transportmiddel». Forskriften gjelder for jernbane, sporvei, tunnelbane, forstadsbane og trikk, herunder private sidespor som f.eks. Oslo Havn.

Det er i forskriftens første ledd gitt eksplisitt unntak for museumsbaner og godsbaner. Med godsbaner menes jernbanevirksomhet på privateid infrastruktur som brukes bare av eierne til egen godstransport. Unntaket gjelder for bestemmelsene med krav om å ha forberedt beredskap. Begrunnelsen for unntaket for disse virksomhetene er at de både har begrenset drift og begrensede ressurser, og det er vurdert som lite sannsynlig at dette er ressurser som vil bli etterspurt ved de større krisene eller hendelsene som forskriften retter seg mot. Det er derfor verken relevant eller forholdsmessig å pålegge disse virksomhetene forskriftens krav om å ha en forberedt beredskap. Det er viktig å påpeke at både museumsbaner og godsbaner faller inn under jernbaneloven § 6 b, og at de kan pålegges å stille med jernbaneressurser dersom en konkret hendelse oppstår som gjør det nødvendig å be om bidrag fra ressurser disse virksomhetene har.

I andre ledd er det angitt at forskriftens bestemmelser i §§ 6, 7 og 8 om vederlag gjelder alle som blir pålagt oppgaver etter jernbaneloven § 6 b. Bestemmelsene om vederlag vil være aktuelle dersom jernbanevirksomheter blir pålagt oppgaver etter jernbaneloven § 6 b i en krise eller hendelse. Det følger av loven at det skal gis et rimelig vederlag dersom pålegget medfører vesentlige kostnader. Bestemmelsene om vederlag vil således gjelde alle som faller inn under jernbaneloven § 6 b, og som blir pålagt oppgaver etter lovens oppregning i a) – f). Bestemmelsene om pålegg er knyttet til direkte pålegg etter loven, og gjelder ikke beredskapsoppgaver etter forskriften.

Det følger av bestemmelsen at virksomhetene skal ha beredskap. I kravet om beredskap ligger det å være i stand til å operasjonalisere beredskapsplaner, og på en effektiv måte stille med jernbanetjenester ved ekstraordinære hendelser, krise og krig. Kravet innebærer at jernbanevirksomhetene utarbeider beredskapsplaner for organisasjonen som identifiserer egne ressurser og hvordan disse kan stilles til disposisjon. Hvordan virksomheten kan tilpasse driften, stanse aktivitet eller drift. Forskriften har lagt til grunn et minimumsnivå med funksjonelle krav. I dette ligger et krav om at virksomhetene foretar nødvendig beredskapsplanlegging for å sikre at beredskapen er tilstrekkelig. Det må etableres organisatorisk beredskap og rutiner som er tilpasset virksomhetens drift og ressurser. Videre er det også stilt krav om at virksomhetene må ha oversikt over avhengigheter til andre for å være i stand til å yte bistand. Dette kan f.eks. være drivstoff, strøm, personell mv.

Beredskapsplanen må være dokumentert og ha en tydelig ansvarsfordeling, med varslingslister og operasjonelle planer for å ta imot og iverksette pålegg fra departementet eller anmodninger om bistand. Beredskapsplanen må samordnes med andre relevante aktører i den grad det er nødvendig for å sikre god beredskap.

Bestemmelsen stiller krav om at virksomhetene må øve på sin egen beredskap, både i egen organisasjon og deltakelse i øvelser sammen med andre. Deltakelse i øvelser sammen med andre er beredskapsaktører, private eller offentlige virksomheter, jernbanevirksomheter eller andre aktører som man samarbeider eller samvirker med, eventuelt kan tenkes å samvirke med under hendelser. Offentlige virksomheter vil i denne sammenhengen kunne være departement, Fylkesberedskapsråd eller Forsvaret. Å øve på om beredskapen fungerer er en forutsetning for å lykkes når planverk må brukes i praksis. Det stilles derfor krav om at det skal øves regelmessig. Virksomhetene må selv

vurdere behovet for antall øvelser og frekvens. Det må gjennomføres eller deltas i så mange øvelser som er nødvendig for å være trygg på at beredskapsplanene og beredskapen fungere etter sin hensikt.

Jernbanevirksomhetene som faller inn under virkeområdet til denne bestemmelsen jf. § 2 er pliktig å delta i Samarbeidsforum for sikring og nasjonal beredskap. Samarbeidsforumet er et felles forum for samordning av nasjonal beredskap etter forskriften, og sikring etter sikringsforskriften. Dette bransjeforumet vil være en sentral arena for aktørene for å ivareta samvirkeprinsippet gjennom informasjonadeling, og nødvendig samordning av beredskap, beredskapsplanlegging, gjennomføring og evaluering av øvelser innenfor nasjonal beredskap. Samarbeidsforumet skal organiseres og ledes av Bane NOR SF, men for å oppnå ønsket utbytte av møtene, så forventes aktivt bidrag fra alle deltakerne.

Bestemmelsen slår fast at dersom et pålegg etter jernbaneloven § 6 b medfører vesentlige kostnader, så har virksomheten rett til et «rimelig» vederlag. Retten er begrenset til faktiske og dokumenterte kostnader som følge av pålegget, og det er ikke rettskrav på fullt vederlag.

Krav om vederlag rettes til Jernbanedirektoratet som må saksbehandle kravene i samsvar med forvaltningslovens regler. Jernbanedirektoratet skal fatte vedtak om et rimelig vederlag dersom vilkårene for kostnadsdekning er dokumentert og oppfylt. Samferdselsdepartementet er klageinstans for vedtak fattet av Jernbanedirektoratet.

Dersom virksomheten har blitt påført vesentlig kostnader på grunn av pålegget, så kan krav om vederlag fremsettes mens pålegget fortsatt gjelder. Utgangspunktet er imidlertid at krav fremsettes samlet når pålegget er ferdig og kravet endelig dokumentert. Det er gitt en frist på seks måneder på å fremme et krav på vederlag. Fristen løper fra pålegget ikke lenger gjelder. Samferdselsdepartementet kan forlenge fristen.

Hva som er et rimelig vederlag og om kostnadene som kreves dekket er vesentlige vil bero på en konkret og skjønnsmessig helhetsvurdering av hvert krav. Et relevant vurderingstema vil være den økonomiske konsekvensen pålegget har hatt for virksomheten.

Kostnader vil kun bli dekket så fremt de «... ikke oppveies av tilsvarende fordeler», noe som betyr at eventuelle fordeler må gå til fratrekk. Jernbanevirksomhetene har en selvstendig plikt til å bidra til å redusere eventuelle negative konsekvenser av pålegget.

Kostnadene må være påløpt som følge av pålegget, hvilket vil si at det må være årsakssammenheng mellom pålegget og kostnadene. Dersom pålegget har medført besparelser skal dette komme til fradrag. Retten til vederlag er begrenset til faktiske kostnader, og kostnadene må være dokumenterte. Merkostnadene som følge av skade på andre kan også kreves dekket.

Bestemmelsen fastslår at staten er ansvarlig for å erstatte skader oppstått som en direkte følge av et pålegg etter jernbaneloven § 6 b. dersom utførelsen av oppgaver etter jernbaneloven § 6 b har medført en skade som det er utbetalt erstatning for, så kan den som har blitt erstatningsansvarlig for skaden kreve erstatningsbeløpet dekket av staten v/ Samferdselsdepartementet.

I første ledd er det foreslått at det vil bli ført tilsyn med etterlevelse av forskriften, og at det er Statens jernbanetilsyn som er tilsynsmyndighet. Videre følger det av første ledd at tilsynet er avgrenset til bestemmelsene §§ 3, 4 og 5, som omhandler kravene til beredskapsplanlegging.

I andre ledd er det vist til kompetansen Statens jernbanetilsyn har ved at de kan fatte vedtak om korrigerende tiltak og stans. Videre kan Statens jernbanetilsyn ilegge tvangsmulkt etter jernbaneloven § 13.

Hjemmelen og rekkevidden for tilsynet følger av jernbaneloven § 11. Bestemmelsene om tilsyn og reaksjoner er ment som insentiver til etterlevelse og for å sikre gjennomføring av forskriften.

Bestemmelsen fastslår at Samferdselsdepartementet kan gjøre unntak fra forskriften. Unntak kan bare skje dersom særlige grunner foreligger. At det foreligger «særlige grunner» innebærer at en søknad om unntak må ha en kvalifisert begrunnelse og det skal foretas en risikobasert vurdering. Videre må et unntak ikke være i strid med andre forpliktelser, herunder forpliktelser innenfor sivil-militært samarbeid og NATO-avtalen.

Bestemmelsen slår fast at manglende etterlevelse av forskriften eller enkeltvedtak gitt i medhold av forskriften er straffbar. Bestemmelsen antas å ha en preventiv og forebyggende virkning, og understreker viktigheten av at forskriftens handlingsregler følges. Hjemmel og rekkevidde for straffebestemmelsen følger av jernbaneloven § 22, og gjelder både uaktsom og forsettlig overtredelse. Videre vil medvirkning til overtredelse av forskriften være straffbar, jf. straffeloven § 15.