Kap. I. Innledende bestemmelser

§ 1.

§ 1.

Bestemmelsene i loven her gjelder jernbanens erstatningsansvar ved personskade og skade på reisegods m.v. Med jernbane forstås innretning for motordrevet transport på skinner, således også tunnelbane, forstadsbane, kabelbane og sporveg.
Krav på erstatning etter loven her kan bare rettes mot den1 som driver trafikkvirksomheten, se jernbaneloven § 3.
Kongen kan ved forskrift bestemme at loven helt eller delvis ikke skal gjelde i visse høve. Han kan også gi forskrift om at loven helt eller delvis skal gjelde ved personbefordring med taubane, herunder skitrekk.

§ 2.

§ 2.

Fra lovens regler kap. II, jf. kap. IV, unntas befordring som jernbanen svarer for etter lov 10. desember 2004 nr. 82 om internasjonal jernbanetrafikk og om samtykke til at Norge tiltrer Protokoll av 3. juni 1999 om endring av Overenskomst om internasjonal jernbanetrafikk (COTIF) av 9. mai 1980 (COTIF-loven).
Fra lovens regler om ansvaret i kapittel II jf. kapittel IV unntas også befordring som er omfattet av Europaparlaments- og rådsforordning (EF) 1371/2007 av 23. oktober 2007 om jernbanepassasjerers rettigheter og forpliktelser, jf. jernbaneloven § 7 c. Første punktum omfatter bare jernbanevirksomhet som trafikkerer det nasjonale jernbanenettet, jf. jernbaneloven § 8.
Der det gjelder unntak fra transportørens ansvar etter reglene i Bilag I artikkel 26 nr. 2 bokstav a og c i nevnte forordning, jf. også artikkel 33 nr. 1, skal det likevel svares erstatning etter reglene om ansvarsgrunnlaget i §§ 3 og 4 jf. § 12 annet ledd i loven her. Begrensningsbeløpet for skade på reisegods som nevnt i Bilag I artikkel 33 nr. 1 i nevnte forordning, jf. Bilag 1 artikkel 34, skal følge reglene i § 5 første ledd. For ansvaret etter første og annet punktum gjelder ellers reglene i forordningen.

§ 1.

Bestemmelsene i loven her gjelder jernbanens erstatningsansvar ved personskade og skade på reisegods m.v. Med jernbane forstås innretning for motordrevet transport på skinner, således også tunnelbane, forstadsbane, kabelbane og sporveg.
Krav på erstatning etter loven her kan bare rettes mot den1 som driver trafikkvirksomheten, se jernbaneloven § 3.
Kongen kan ved forskrift bestemme at loven helt eller delvis ikke skal gjelde i visse høve. Han kan også gi forskrift om at loven helt eller delvis skal gjelde ved personbefordring med taubane, herunder skitrekk.

§ 2.

Fra lovens regler kap. II, jf. kap. IV, unntas befordring som jernbanen svarer for etter lov 10. desember 2004 nr. 82 om internasjonal jernbanetrafikk og om samtykke til at Norge tiltrer Protokoll av 3. juni 1999 om endring av Overenskomst om internasjonal jernbanetrafikk (COTIF) av 9. mai 1980 (COTIF-loven).
Fra lovens regler om ansvaret i kapittel II jf. kapittel IV unntas også befordring som er omfattet av Europaparlaments- og rådsforordning (EF) 1371/2007 av 23. oktober 2007 om jernbanepassasjerers rettigheter og forpliktelser, jf. jernbaneloven § 7 c. Første punktum omfatter bare jernbanevirksomhet som trafikkerer det nasjonale jernbanenettet, jf. jernbaneloven § 8.
Der det gjelder unntak fra transportørens ansvar etter reglene i Bilag I artikkel 26 nr. 2 bokstav a og c i nevnte forordning, jf. også artikkel 33 nr. 1, skal det likevel svares erstatning etter reglene om ansvarsgrunnlaget i §§ 3 og 4 jf. § 12 annet ledd i loven her. Begrensningsbeløpet for skade på reisegods som nevnt i Bilag I artikkel 33 nr. 1 i nevnte forordning, jf. Bilag 1 artikkel 34, skal følge reglene i § 5 første ledd. For ansvaret etter første og annet punktum gjelder ellers reglene i forordningen.