Den første jernbanepakken

I februar 2001 vedtok EU tre direktiver som går under betegnelsen «den første jernbanepakken». Denne pakken la til rette for en gradvis åpning av det internasjonale godstransportmarkedet – det vil si frakt av gods med tog over landegrensene.

Publisert: 14.05.2018   Endret: 14.05.2018

Videre omfatter den første jernbanepakken en klargjøring av forholdet mellom den enkelte medlemsstaten og infrastrukturforvalter (i Norge: Bane NOR) på den ene siden, og forholdet mellom jernbaneforetakene (for eksempel NSB og CargoNet) og infrastrukturforvalter på den andre siden.

Pakken omfatter vilkår som jernbaneselskapene må overholde for å få lisens. Alle jernbaneselskaper må ha en lisens for å kjøre på de nasjonale jernbanenettene. Videre omfatter pakken regler om tilgang og fordeling av infrastrukturkapasitet (ruteleier), ytelser av jernbanerelaterte tjenester, infrastrukturavgifter (kjørevegsavgifter), samt etablering av en uavhengig markedsovervåkingsfunksjon. En del av denne pakken var også et direktiv om samtrafikkevnen til det konvensjonelle jernbanesystemet.

Direktivene er tatt inn i norsk rett gjennom jernbaneforskriften, fordelingsforskriften og samtrafikkforskriften for konvensjonell jernbane (senere avløst av en nyere samtrafikkforskrift ved gjennomføring av direktiv 2008/57/EF).

Omarbeiding av Jernbanepakke I (Recast)

Det ble i 2010 satt i gang et arbeid med å sammenfatte og forenkle daværende regelverk ved å slå sammen direktivene som utgjorde den første jernbanepakken. Omarbeidingen forenkler og tydeliggjør regelverket.

Gjennom endringene tok EU-kommisjonen sikte på å øke konkurransen på jernbanemarkedet ved å gjøre tilgangen lettere og vilkårene mer gjennomsiktige. Det gjelder for eksempel krav til bedre tilgang til jernbanerelaterte tjenester, som for eksempel terminaler, samt å styrke markedsovervåkingsorganet (i Norge: Statens jernbanetilsyn). Det siste skjer blant annet gjennom å utvide organets myndighetsområde og ved å innføre krav om større grad av uavhengighet.